Legen kan se deg nå

Et legebesøk i Namibia minnet meg om noe jeg ikke visste at jeg savnet i Norge 

Klassekampen 30.6.26

Her om dagen, da jeg satt på det trivelige venterommet til Dr. H på et sykehus midt i hovedstaden av Namibia, kom jeg til å tenke på NRK-serien LIS. I likhet med mange andre slukte jeg den serien rått da den kom tidligere i år, og har siden sniffet meg gjennom alt av strimingplattformer på jakt etter flere legeserier for å fylle savnet.  Da serien kom fulgte det også en debatt om forholdene for leger i Norge. Serien traff tydeligvis en nerve. Mange kjente seg igjen i skildringen av unge leger som prøver å gjøre en god jobb i et system som stadig krever mer av dem. 

På venterommet til Dr. H så den bebrillede sekretæren opp fra skjermen: «Doctor H. will see you now.» Hæ, tenkte jeg, det kan da ikke være riktig. Jeg hadde akkurat kommet, uten timebestilling. Jeg hadde tatt med bok og strikketøy og belaget meg på å bli sittende på vent i timevis. 

Hele sykehuset føltes ut som om det var fra en svunnen tid, en tid som kanskje aldri hadde vært, men som allikevel var, her. På en god måte, som om noe ut av andre TV-serier, Jordmødrene i East End, Skjærgårdsdoktoren. Rent, lyst og rolig. Noen nonner med hvilepuls seilte forbi med kremmerhus og piller i papirposer. Sykepleierne gikk i uniformer med capser som så ut som de kom rett ut av en lærebok fra 1970-tallet. Folk sa: ‘good morning, sister’ og ‘are you being helped madam?’ På venterommet var det mapper og papirjournaler i gammeldagse byråer, det luktet basseng. 

Jeg pakket sammen strikketøyet og puslet meg inn til Dr. H. Der ble jeg sittende i nærmere førti minutter. Ikke fordi det var så innmari mye galt med meg, men fordi vi kom i prat, og det hadde han tid til. Dr. H humret og lo og spurte og gravde. Vi snakket om helse, politikk, fiskeriene og Islendingene og den skandaløse «Fishrot-affæren», om oljen. Namibia har nylig gjort oljefunn, og Dr. H lurte på hvordan Norge hadde håndtert sin oljeformue og hvordan det egentlig gikk med det der. Namibia hadde visst brukt det norske oljefondet som modell sa han. Vi spøkte med at siden Namibia får oljetips av Norge så kan kanskje Norge ringe dem for råd om hvordan man driver helsevesen.

Dr. H pirket og pumpet og lyttet og gløttet; jeg ble grundig undersøkt. Han oppdaget et nytt utslett jeg ikke hadde sett en gang, kom med en resept for det og en lang innførelse i bruk av den kremen. Det som gjorde sterkest inntrykk var imidlertid ikke effektiviteten eller selve undersøkelsen. Det var legen selv. Dr. H fremsto som et menneske som fortsatt syntes det var skikkelig gøy å holde på med medisin. En som var oppriktig nysgjerrig, som følte at han fikk til jobben sin og klarte å være der ordentlig for pasientene sine. Det slo meg at det var en sunn mann som satt foran meg. Det var herlig å se. 

Jeg kan ikke huske sist jeg møtte på i Norge, hverken offentlig eller privat. Det er ikke fordi jeg ikke har møtt fantastiske mennesker i det norske helsevesen. Tvert imot. Jeg har møtt sykepleiere som har strukket seg langt utover det som burde være nødvendig. Jeg har møtt på leger som nektet å slutte å praktisere på ‘’gamle måten, tross effektiviseringstiltak og omstillingsnotiser og konsulentinitierte omorganiseringsinitiativer. Jeg har møtt på en hel del helsepersonell som ulike måter nekter å la omsorg reduseres til produksjon. 

Men det slo meg at de som virkelig får til omsorg i Norge ofte gjør det på tross av systemet. De vrir og bøyer og strekker, finner smutthull, bruker av egen tid, løser kreativt.

Så skjedde noe som virkelig avslørte hvor norsk jeg hadde blitt; Dr. H ville sende meg til røntgen.«Det går ikke,» sa jeg. «Jeg reiser hjem i morgen.»

 Han så forvirret på meg.

«Hvorfor skulle det være et problem? Du går bare opp i andre etasje og tar det nå med en gang, så sender jeg deg resultatene i kveld.»

 Jeg blunket. Hæ? Måtte jeg ikke få et brev i posten om vedtak og innkalling til tildelt røntgentime kl. 07: 44 i uke 37 innen 6 til 8 uker? Skulle jeg ikke toge til unilabs på skøyen, eller Fürst på majorstuen, eller Medicorp i drammen, eller Suffexploit Incorporated på alnabru?

Jeg var oppriktig forbløffet. Dr. H så det på meg og gliste under covid-maska så øynene glitret. 

I mitt hode var røntgen blitt noe som krever henvisninger, bookingsystemer, ventelister, SMS-varsler, pasientportaler, underleverandører og flere ukers logistikk. Her var det noe annet.

Namibia er ikke et perfekt helseeksempel. Langt ifra. Landet er preget av store økonomiske forskjeller, fattigdommen er reell og tilgangen til helsetjenester er svært ulik. Helsesystemet er todelt, der det offentlige tilbyr grunnleggende helsetjenester som i prinsippet er gratis eller sterkt subsidiert, mens en stor del av befolkningen med høyere inntekt bruker privat helseforsikring og private klinikker. Det private systemet er bedre finansiert og mer effektivt, men skaper samtidig store forskjeller i tilgang og kvalitet mellom ulike samfunnsgrupper.

Dette er ikke et argument for at Norge skal kopiere Namibia. Men kanskje bør vi spørre oss om det finnes noe vi har mistet på veien. For det jeg opplevde handlet ikke først og fremst om privat versus offentlig. Sykehuset jeg besøkte var privat, men konsultasjonen kostet meg omtrent 450 kroner. Det handlet heller ikke bare om penger.

Det handlet om forholdet mellom system og menneske. Namibia er et ungt land. Yngre enn meg. Det finnes fortsatt en sterk bevissthet om gjensidig avhengighet. En forståelse av at man er nødt til å se mennesket foran seg. Ikke bare skjermen. Ikke bare journalsystemet. Ikke bare bestillingsløsningen. Er det så utenkelig at vi i Norge faktisk har noe å lære av sørlige Afrika og andre lignende steder? Hva skjer når et system fortsatt er organisert rundt mennesker, og ikke rundt administrasjon av mennesker?

En venninne sa noe klokt da jeg fortalte om min opplevelse hos Dr. H: Det er mye snakk om «holistic practice» for tiden i vesten, influenserne elsker uttrykket. Men det ironiske er at helsevesenet kanskje var bedre på å se hele mennesket før i tiden: hjemmehjelpen med tid til en kaffe eller fem, bygdalegen som kjente oldefar og hvilken gård den slekta eide før flommen, fastlegen som kunne navnet på hver unge i hver etasje i hele blokka. 

Kanskje jeg bare er i ferd med å bli eldre og sentimental. Kanskje jeg husker en tid og et system som aldri var. Men jeg mener i alle fall å huske at det var slik at digitaliseringen skulle frigjøre tid til mennesker. Altfor ofte virker det, i alle fall for meg, som om mennesker har blitt til et vedheng til systemene.

Kanskje er utfordringen vår ikke å digitalisere, spare eller effektivisere mer, men å sørge for at teknologien og systemet arbeider for oss, ikke omvendt. Slik at vi kan se hverandre mer, ikke mindre.

Det er ikke sikkert vi trenger å reise til Namibia for å lære det.

Men det var der jeg ble minnet om det.

Utpå ettermiddagen samme dag tikket det inn en melding på whatsapp: «Good evening Ms Tveit. See report pdf. God bless 🙏🏽 - Dr. H»